Begynner det å røre seg?

For oss som følger klima og klimautviklingen fra et vitenskaplig ståsted er det til tider ovveraskende å se mangelen på handling. Det er nå snart 20 år siden IPCC kommed sin første rapport, det er også lenge siden det ble vedtatt i norsk storting at vi skulle senke utslippene av drivhusgasser. Det vi hittil har oppnådd er en økning i utslippene som overstiger alle scenarier for fremtiden.

I disse dager har det begynt å skje noe. Først slapp klimatilpsningsutvalget sin rapport om klimaet i Norge. I dag, 25.06.09, slapp lavutslippsutvalget sin rapport. (Omtalt her og her).

Hovedkonklusjonen til lavutslippsutvalget er at vi kan halvere energibruken innen 2040. dette oppnås mye gjennom å senke energibruken i byggninger, både nye og gamle. Et av tiltakene for byggninger er å standardisere alle nybygg til passivhus innen 2017. Her kan en komme inn med utfordringen til Stordalen. Responsen til Stordalen viser også litt av problemet: Det er en byggherre, en annen byggeier, og en tredje som bruker bygget. Byggherre vil levere bygget så billig som mulig til byggeier, som vil ha lave utleiepriser, men brukern sitter med energiregningen. Innsatsen som blant annet Sintef gjør for passivhus vil forhåpentligvis gjøre passivhus billigere og dermed mer attraktive. Forløpig møter byggebransjen det hele med en hvis skepsis.

Internasjonalt jobber nå Obama hardt for å få en klimalov i USA, og ser en hans innsats i kontrast til forgjengeren er dette et stort lyspunkt.

Alt i alt ser det ut til å skje noe, men om det monner får våre barnebarn bedømme.

Oppdatering:

Det er et historisk gjenobrudd når USA har vedtatt stor reduksjoner i CO2 utslipp, det går ikke lengre å gjemme seg bak at USA ikke gjør noe. (også omtalt hos VG)

Oppdatering 2:

Sverige overtar formannskapet i EU til høsten. Dette lover bra for klimaet sin del. Sverige har stått frem som et land som har klart å begrense utslippene av drivhusgasser, og reinfelt kommenterer alt før tiltredelse at klima blir en av de viktigste arbeidoppgavene til høsten. Dette henger nok også sammen med forhandlingene i København til høsten.

Problemet 90/20

Advarsel, innlegget under kommer til å forholde seg meget omtrentlig til fakta og kunnskapsforståelse.

Når en jobber med et fagfelt vil en raskt oppnå en forståelse av hvor vitenskapsfronten er, og hvor de store usikkerjetene er. Når dette er sagt har historien vist gang på gang at vitenskapen har blitt overrasket av ny kunnskap.

Hvis vi går tilbake til den første utsagnet, at en som jobber i et fagfelt vet omtrent hvor mye vi kan innen fagfeltet. For å sette omtrentlige tall på det så er kunnskapen innen et tema 90% utforsket. For å fortsett forholde meg til tall på en omtrentlig måte så er kanskje gjennomsnittskunnskapen i folket 20 %. Med disse tallene vil en fagperson ha 70 prosentpoeng bedre forståelse av fagfeltet en som ikke jobber med faget. Og her kommer utfordringen med 90/20. det vitenskaplig pennede området ligger fra 90% og oppover. Når en skal ut å snakke om kunnskapen innen sitt fagområde er det mye mer spennede på prate om hva som skjer i forskningsfronten, om hvilke usikkerheter det fortsatt er i faget, om hvor fagpersoners meninger spriker da de ennå ikke har utforsket den lille grenen av fagfeltet, enn å gi et godt og solid bilde av den kunnskapen som er sikker. Mye av dette skyldes nok at den sikre kunnskapen ofte tas for gitt da den ligger som basis og nærmest selvfølgeligheter innen fagfeltet.

Hvis vi nå vender blikket mot et fagfelt jeg kjenner brukbart, klimaforskning. Her kan vi for eksempel se på hvorfor økningen i CO2 vil gi økt drivhuseffekt. Grunnlaget for dette ligger ikke i samvariasjonene mellom CO2 i atmosfæren og temperatur. Grunnlaget ligger i strålingsfysikk, i hvordan ulike molekyler absoberer ulike deler av strålingen. Og hvordan økning i antallet molekyler vil medføre en økning i absorpsjonen. Dette er desverre fysikk de fleste ikke husker fra skoledagene, mens forskere innen feltet kjenner dette som basiskunnskap. Utfordringen her blir å formidle dette på en måte som gjør at folk ikke trenger dr grad i fysikk for å forstå det.

Et annet eksempel der en nærmer seg 90/20 problematikken ennå bedre er formidlingen av resultater fra klimamodeller. Vi vet nå at jorden blir varmere. Vi vet at det i Norge kommer til å komme mer nedbør. Vi vet også at det er store sprik mellom de ulike klimamodellene om hvordan de regionale effektene av endringen slår til. Spørsmålet er hva som er viktigst når en for eksempel holder populærvitenskaplige foredrag. Skal en her fokusere på de to første punktene, økt temperatur og økt nedbør? Eller fokusere på det siste, stor sprik mellom modellene? Her vil jeg si at en har informasjon på ulike nivåer. den første biten er innefor 90% vi vet, og mye i området 20 - 90, mens den siste legger seg rundt forskningsfronten. Ut fra denne forenklede virkelighetsforståelsen mener jeg at dette er et eksempel på to nivåer i kunnskap: Det første nivået er økt temperatur og økt nedbør, men nivå to er usikkerheten og ulikhetene i modellene. De aller fleste som ikke jobber med fagfeltet trenger en god forståelse av nivå en og hvordan vi kommer frem til denne kunnskapen før vi begynner å diskutere usikkerheten og det vitenskaplige spriket i forskningsfronten.

For å si det på en annen måte: Når du kan 20 % og jeg kan 90% hvorfor skal jeg bruke mye tid på å snakke om det jeg ikke vet, mens vi kunne hatt en bedre samtale om det jeg vet?

Klima i Norge 2100

Det er nå lagt frem en ny rapport om fremtidens klima i Norge: "Klima i Norge 2100". Rapporten gir en god oversikt over klimautviklingen frem til i dag, og forventet klimautvikling for dette århundret. Dette er ikke akkurat lystig lesning. Mer om arbeidet og bakgrunne for arbeidet finner du på http://nou-klimatilpassing.no.

Rapporten gir et godt bilde av klimaet i Norge i dag, og hvorden klimaet har utviklet seg frem til i dag. F.eks ser en i figur 3.1.2 temperaturen i Norge nå er over en grad over Normalen, eksempler på hva dette fører til er ifinner en videre ved at vekstsesongen i Oslo og Bergen har økt med ca 30 dager. Og at permafrosten i fjellheimen har blitt klart varmere. Tilsvarende finner en i figur 3.1.8 en betydelig økning i nedbørmengden i Norge, noe som delforklares med en økning i de kraftigste nedbørhendelsene.

Noen av hovedfunnene for hvordan kimautvikling vi kan forvente er:

• Temperaturstigning på 2,3 - 4,6 C
• Nedbøen øker med 5 - 30 %. Enkelte områder vil oppleve sesongmessig økning på intill 40 %, dette gjelder spesielt vestlandet.
• Snøsesongen langs kysten kuttes med 2 - 3 måneder, samtidig som vekstsesongen øker tilsvarende.
• Havnivået vil stige med 40 til 70 cm etter hvor en er i Norge.
• Havet vil forsures betraktelig

Går en rapporten etter i sømmene finner en helt sikker punkter med store usikkerheter, men alt i alt gir nok rapporten et godt og realistisk bilde av norsk klima i fortid, nåtid og fremtid.

(Saken er omtalt i flere avsiser som Dagbladet, Teknisk Ukeblad og Dagsavisen )

Oppdatering:

Erik Solheim sin respons dekker rapporten ganske bra: Dette vil gi et helt annet Norge. Så nå får vi håpe at han eller hans etterfølger som miljøverminister klarer å infri noen flere miljømål.